Jul-Anders lever ennå.

Den som oppholder seg i Beiarn om høsten kan pluttselig få oppleve å bli rykket tilbake til fortiden, til møtet mellom hedenskap og kristendom. Det skjer 30.november, apostel Andreas-dagen. Men det er ikke først og fremst den milde apostelen, barnas beskytter, du tenker på når du havner oppi feiringen av Julandersdagen. Snarere tvert om.

Den 30.november kalles Julandersdagen i Beiarn. Slik er det også i de tilgrensende områdene i Gildeskål og Misvær. Selve dagen kan fortone seg som en vanlig vinterdag, men fra fire-fem-tida om ettermiddagen skjer det. Da kan "hån Jul-Anders" komme, og da er det gjerne flere eksemplarer som kommer i flokk og følge.

Skikken er eldgammel. Det sier folk i dag, og det samme sa folk rundt århundreskiftet. Den gang var horder av Julanderser et selvsagt fenomen på denne dagen i året, selv om innstillingen til skikken var så ymse blant folk. De stygge figurene var til stor fornøyelse for ungdommene som deltok i festen og til stor skrekk for barna. De mer voksne reagerte på forskjellig vis, noen med uro og engstelse, mens andre tok det som et velkomment avbrekk i det daglige. Julandersene var dessuten for mange foreldre kjærkomne vesener i barneoppdragelsen: -E du ikkj snill så ska du berre pass` de vess  hån Julanders kjem..

Det merkelige er likevel det at denne skikken finnes i så begrensede deler av landet. Og dette rollespillet, som det i virkeligheten er, har sine bestemte regler og ritualer. Mye av dette er overraskende godt bevart og følges nøye, selv om skikken iblant har vært nær ved å dø ut i vårt århundre.

Framfor alt: den har neppe noe med vår tradisjonelle julefeiring å gjøre, selv om den hører med i begynnelsen av adventstiden. Dette er heller ingen julebokk som er tidlig ute. Julandersen kommer også bare denne ene dagen i året, og når adventsmørket har senket seg om kvelden. Slik var skikken, men i våre dager gir nok de første seg på vandring i dagslys. Det er de som har tatt opp tradisjonen, men gjerne vil være heime igjen før barne-tv er slutt.

I Beiarn vil vi gjerne bevare skikken som det særsyn den er, et minne fra tider som er glemt, selv om den ikke er så pen. Dessuten er de verste utslagene av feiringen sjelden å se i våre dager, og det er kanskje ikke rett å rippe for mye opp i dem. Men vi kan ikke komme bort fra av Julanders i blant oppførte seg bestialsk, som det dyrelignende vesenet han var. Beskyttet av tette, fæle masker og klær, kunne de utkledde ungdommene miste hemningene. Morsomt i blant, men ikke sjelden skimtet man da det hedenske mørket som de kanskje er rest av. Det kunne ta mange lystige kvelder å forberede seg til Julanderskvelden. Det skulle helst skje i hemmelighet, for folk skulle ikke kjenne vandrerne igjen. Ungdommene samlet seg stilltiende et sted der de kunne arbeide med forberedelsene i fred og ro, og så startet arbeidet med å lage masker og forkledning. Noen laget seg maske ved å male ansiktet, mens de andre sydde masker av skinn eller laget tremasker. Noen av disse maskene, især tremaskene, ble tatt vare på og brukt på ny. Saueskinn var bra, og horn og annen staffarsje gjorde masken så dyrisk som ønsket.

Kledrakten ellers har sikkert forandret seg gjennom århundrene, men stort sett har det vært slik at man brukte det fæleste man hadde, gjerne filler og skinn. Julandersen kunne også ha rompe, og han måtte ha stav og ei bjølle hengende rundt halsen. Akkurat dette med bjølla kunne være vanskelig, for folk var flinke til å skille den ene bjølla i nabolaget fra den andre på klangen. Slik kunne bjøllelyden røpe hvor andersen hadde vært og kledd seg ut.

Noen av andersene hadde sekk med seg. Den var skremmende, for i den forsøkte han å pakke unger han ville ha med seg.

Når andersene kommer til gårds, ringler de kraftig med bjølla før de går inn i huset. Her hilser vertskapet pent på gjestene, og spør hvor de kommer fra. De får vite at følget kommer fra et eller annet fjellområde i distriktet. Så vil de stygge gjestene ha bevertning, kjøtt. Det kan firmilde dem slik at de ikke forlanger å få en eller flere av ungene med, men ofte ble unger tvunget med ut i snøen der de klarte å befri seg og rømme fordi julandersen var en klosset fremtoning.

Ennå er det mange i Beiarn som holder skikken med å koke salte sauehoder og lage kjøttmølje 30.november. Denne kosten hører sammen med julanderskikken, og det er god mat både for folk og fant. Men julanders sin påkledning gjør det oftest vanskelig for ham å ete, så de fleste foretrekker annen hurlumhei framfor mat.

Ungene nå til dags kler seg ut og går fra hus til hus med en plastpose i nevene. Så kommer de hjem med fangsten av frukt og godter når de begynner å føle faren for å treffe på en "ekte" julanders i adventsmørket.

For selv har jeg snakket med en som snakket med en som engang traff den virkelige Jul-Anders, og det var ingen spøk!
 

En 90-talls-utgave av Jul-Anders.